Det har noen tid vært vanskelig å vurdere om vi nå er vitne til udugelighet eller et ideologisk råkjør fra regjeringens side.

Budsjettbehandlingen hittil og finansdebatten i Stortinget torsdag hadde vært en gylden anledning for regjeringen til å fremlegge helt nødvendige tiltak for å bøte på den kraftige nedturen i økonomien alle vet vil komme.

Mens hun nå villig innrømmer at krisen i økonomien blir adskillig verre  enn tidligere antatt, har Kristin Halvorsen ingen tilgjengelige krisepakker i dag, men lover å fremlegge en plan på regjeringens krisetiltak i månedsskiftet januar/februar 2009. Det er svært mager trøst for de mange tusen arbeidstakere som har fått varsel om permittering eller oppsigelse innen den tid.

Regjeringen er for sent ute, og vet det godt. Regjeringen er neppe udugelig og inkompetent, i alle fall er ikke embedsverket i Finansdepartementet eller ansvarlige økonomer i Norges Bank det. Det finnes nok makrotall, både nasjonalt og internasjonalt, til å kunne beregne at nedturen blir stygg.

Det vi er vitne til nå er et kynisk spill, hvor innsatsen er borgeres, og forsåvidt landets, ve og vel. En utsettelse på nærmere to måneder for å iverksette nødvendige støttetiltak for nærings- og arbeidsliv er uttillatelig, allikevel gjøres det. Selv om det forårsaker en dypere krise enn høyst nødvendig. Staten mangler ikke penger til støttetiltak eller krisepakker, det er mer et spørsmål om når de skal settes inn og hvilken form de får.

At dette handler om politikk, er nok hevet over enhver tvil. Regjeringen unngår behendig å fremme temaet i behandlingen av Statsbudsjettet, det ville i så fall ha gitt opposisjonen noe av æren for de strakstiltak som vil iverksettes, og som uansett vil komme.

Regjeringen løper allikevel en alvorlig risiko ved å gamble på at den, ene og alene, skal få æren for å "redde" nedturen i norsk økonomi. Med en utsettelse på over to måneder for å iverksette nødvendige virkemidler gjøres bare krisen dypere. I etterskudd, bør det være mulig å beregne hvor mye dypere og hvor mange ekstra arbeidsløse man får, helt unødvendig, ved kynisk politisk unnfallenhet.

Men det er valgår i år, og kynisme erstatter ofte rettskaffenhet i slike stunder. 

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til evighet? Det er vel egentlig ikke noe eksakt svar på spørsmålet, men et teoretisk svar er: Sålenge myndighetene og sentralbanken ønsker. Det er et aktuelt spørsmål i disse dager.

Amerikanske finansmyndigheter og Federal Reserve har med dagens meldinger bevilget tilsammen 1.500 milliarder dollar til en skadeskutt finansnæring og et rasert eiendomsmarked (700 + 600 + 200 milliarder). I norske kroner er dette omtrent 10.500 milliarder norske kroner, eller tilsvarende ca. 5 norske oljefond, dette over en periode på litt over en måned. Og, man har bare såvidt begynt å løse problemene.

Seddelpresser er interessante saker, og det er fristende å la dem bare gå og gå. Men selv myndigheter og sentralbanker har et regnskap å føre, med både resultat- og balanseposter. Til en viss grad kan dette avhjelpes med litt kreativ bokføring, hvor f.eks. kjøp av slitne banker og bedrifter bokføres som gode aktiva og kjøp av slitne og råtne lån bokføres som gyldige fordringer. Enn så lenge.

Det er allikevel en grense for hvor stor pengemengden kan bli i forhold til landets produksjon/verdiskapning, omfang og tilgjengelighet av varer og tjenester og reelle forbruk, uten at pengemengden gir spire til en raskt økende inflasjon. Etterhvert stopper seddelpressen nærmest av seg selv.

Vi er ikke på langt nær kommet dithen, til tross for de gigantiske hjelpepakkene USA, Kina, EU og andre land har lagt på bordet for å avhjelpe en finansnæring i krise og et sviktende forbruk. Det store tankekorset er at dette bare er begynnelsen, man har ikke engang startet på å takle den realøkonomiske virkelighet som vil melde seg om 3 – 6 – 9 måneder.

Siden inflasjon ikke lenger er helt aktuell musikk i disse dager, -enn så lenge, -er det grunn til å tro at den taktfaste lyden av seddelpresser vil lyde i bakgrunnen i lang tid fremover.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det måtte komme, det hele var ganske forutsigbart. Svenskene er med stor rett hakkende forbannet, ikke først og fremst over at Norge har valgt et annet fly enn Gripen NG, men spesielt over måten valget ble presentert.

Det er ganske trist å bivåne en statsminister som til de grader utviser et så amatørmessig og uprofesjonelt politisk håndverk. Som indikert i mitt forrige innlegg i saken, var jeg rystet over den vinklingen saken fikk i regjeringens pressekonferanse sist torsdag. Trist, unødvendig og arrogant, -og høyst skadelig for både omdømmet til Gripen som fly og, implisitt. for omdømmet til det svenske forsvaret. Det blir etterhvert vesentlig å spørre seg om statsministerens person og skostørrelse passer sammen.

At reaksjonene ikke har latt vente på seg, ser vi i dag, og vi vil se mer av det i tiden fremover. At håndteringen fra regjeringens og statsministerens side hittil har skadet omdømmet til Jas Gripen er helt åpenbart, vi får bare håpe at vi ikke i samme stund har skadet forholdet til Sverige.

Om avslutningen har vært uryddig, blir det nå et spørsmål om ikke hele prosessen har vært uryddig. Evalueringskriteriene på kvalitet, pris og sikkerhetspolitiske aspekter var alle av betydning, men hvor det siste skulle telle minst. Mon det, -det er mye som kan tyde på at sikkerhetspolitiske aspekter til slutt har vært utslagsgivende.

Når det gjelder prisevalueringen er det mer enn besynderlig, bortimot mystisk, at man har klart å presentere såpass eksakte tall for drift og vedlikehold (inkl. opplæring og annen oppfølging) av et fly som fortsatt bare befinner seg på tegnebrettet (JSF), et fly det først skal tegnes kontrakt for i 2014. Tallmagi er et ord som er nærliggende, og det burde ikke forbause noen om det her vil oppstå budsjettsprekker av gigantiske proporsjoner.

Vi får anta og håpe at Stortinget griper fatt i de mer flyktige og mystiske aspektene når saken kommer så langt, slik at almenheten kan bli forvisset om at vi tross alt har vært vitne til en ryddig prosess. Skjønt, vi snakker i stor grad om gradert materiale som bare en engere krets vil få tilgang til, selv i Stortinget.

I mellomtiden bør Stoltenberg vurdere å ta noen pinlige sjarmør-etapper til nabolandet.

Selv er jeg ikke spesielt opptatt av hvilket fly som er valgt, bare prosessen er ryddig.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen ved Statsminister Stoltenberg har gått langt i å konstatere at det svenske forsvaret ikke holder mål. Med den kraftige og nesten ensidige vektleggingen på fagmilitære vurderinger i meldingen som regjeringen har fremlagt, fremstår nå Jas 39 Gripen (Gripen NG) som et nærmest undermåls kampfly i forhold til fremtidens jager-fighter Lockheed-Martin F-35 (JSF), gitt de oppdrag slike fly skal løse. Vektleggingen var overdrevent bastant. 

Det svenske luftforsvaret har tilnærmet de samme oppgaver å løse på eget territorium som det norske, oppgaver de tilsynelatende nå ikke lenger er i stand til å løse tilfredsstillende. I klartekst er nå svenske myndigheter, og resten av verden,  blitt fortalt at Gripen ”faller gjennom”, ”makter ikke å håndtere”, ”tilfredsstiller ikke viktige krav til stridseffektivitet eller flernasjonalt samarbeid” osv. Hvor klokt det var av regjeringen å smøre disse konklusjonene ut med såpass bastant og bred pensel i verdenspressen, skal være usagt, men det må karakteriseres som diplomatisk klønete og svært uheldig. Selve ordbruken og vektleggingen er neppe tjenlig for det gryende nordiske forsvarssamarbeidet. I tillegg, Gripen er antagelig ikke blitt en mer salgbar vare i andre markeder etter dette. 

Det er mye som tyder på at Stoltenberg & Co burde ha benyttet all tid frem til 19. desember i stedet for å komme med en hastemelding av denne art. Det er mange måter å presentere en sak på, dette var antagelig den dårligst mulige, og svært lite gjennomtenkt. 

Kampfly er en hjørnestein og spydspiss i ethvert moderne forsvar. De fagmilitære vurderingene på kvalitet og stridsevne er selvfølgelig en helt vesentlig faktor for valg av kampfly. Detaljene i den fagmilitære vurderingen i dette tilfellet er naturlig nok hemmeligholdt, men flyene ble grovt sett målt mot hverandre innefor 4 operasjonskategorier med varierende oppgave- og beredskapsnivå. Gripen falt gjennom i de aller fleste tilfellene, og besto prøven kun som deltaker i internasjonale operasjoner (NATO osv.). 

Kjetterske tunger vil ha det til at løpet uansett var kjørt på forhånd, det er relativt enkelt å skrive kravspesifikasjoner på en slik måte at kun en anbyder tilfredsstiller kravene.  Vi får likevel anta og håpe at valget av JSF er til det beste for Norge. 

Vi får også håpe at våre gode naboer i Sverige ikke tar et tapt salg for tungt. Hva de måtte tenke om vår tiltagende arroganse skal være usagt, bortsett fra at arroganse som oftest er kombinert med nærsynthet og dumheter.   

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringen for sent ute? 

Svaret er trolig ja! 

I tiden etter forsommeren er store formuer flyttet og store formuer tapt. Selv om finanskrisen har aksellerert en tiltagende kurssvikt på verdens børser, er allikevel børsenes utvikling bare som et symptom å regne på en global realøkonomi i sterk ubalanse. Markedet har med dagens børskurser i noen grad allerede diskontert fall i fremtidig realøkonomi, men markedene har neppe helt innsett hvor smertefull fremtiden vil være og hvor langvarig og dyp krisen vil være. 

De fleste toneangivende land har allerede iverksatt eller annonsert hjelpe- og tiltakspakker i multimilliardklassen. Disse er imidlertid primært innrettet mot et kredittmarked i krise, og ikke nødvendigvis for å avhjelpe alvorlig svikt i realøkonomiske forhold. 

Man har en god stund kunnet ane konturene av en tilnærmet global eiendoms- og boligkrise med ganske dramatiske konsekvenser for eiendomsprisene (for Norges vedkommende er et fall på 30% eller mer ikke utenkelig). Dette, kombinert med en sterkt økende arbeidsløshet, vil påvirke det globale forbruket i så stor grad at verdensøkonomien bremser kraftig. Hvorvidt vi snakker om en ganske langvarig resesjon i svært mange land, eller i realiteten en depresjon, kan bare tiden vise.  

Norge er bedre stilt enn de fleste andre land, med et fortsatt rimelig solid bankvesen (til tross for kredittsvikt), og en fortsatt godt fungerende økonomi. Regjeringen har vært relativt tidlig på banen med å legge til rette for en økt kredittflyt mellom banker og finansinstitusjoner og Norges Bank har i to intervaller senket styringsrenten med 0,5 prosentpoeng hver gang, nå ned til 4,75%.

Tiltakene har vært nødvendige, men langt fra nok. Hverken Norges Bank eller Regjeringen synes å ha tatt helt inn over seg alvoret i situasjonen.Regjeringen sier riktig nok at de sitter klar med diverse tiltakspakker, når og hvis det viser seg nødvendig. Problemet med denne holdningen er at de fleste av disse tiltakspakkene, hvis de i det hele tatt har noen større effekt, neppe vil ha noen umiddelbar effekt på realøkonomiske forhold, og de vil stort sett komme for sent. Gledelig er det imidlertid å notere dagens melding fra Regjeringen om en tiltakspakke på kr. 50 milliarder til GIEK og Innovasjon Norge – samt at Eksportfinans vil få sitt i nær fremtid. Slikt hjelper, innenfor visse næringer, men løser ikke realøkonomiens utfordringar.  

I finansdebatten til uken vil antagelig Statsbudsjettet bli vedtatt som foreslått, eventuelt bare med små endringer. Regjeringen har skrytt uhemmet av budsjettets økte bevilgninger til oppgradering og bygging av infrastuktur og den effekten disse bevilgningene vil ha på en svekket realøkonomi. Imidlertid, budsjettet ble skrevet før den pågående krisen var et faktum, og bygging av veier og jernbane tar lang tid å gjennomføre. Planlegging, prosjektering og anbudsfase er så tidkrevende at disse bevilgningene neppe vil ha noen stor effekt på realøkonomien i 2009, og innenlandsforbruket vil trolig ikke øke mye av den grunn. 

Til tross for den rødgrønne regjeringens profil, er regjeringen grunnleggende konservativ i finanspolitiske spørsmål, samtidig som restene av planøkonomiske ryggmargsreflekser fortsatt sitter godt i hos en rekke av politikerene. Dette gjelder også Norges Bank. 

Norges Bank og Regjeringen har i realiteten kun to alternative virkemidler som kan gi kortsiktig og umiddelbar realøkonomisk effekt. Rentevåpenet er det ene. Nå som inflasjonsspøkelset åpenbart er forsvunnet for en tid, er det lite i veien for kraftige rentesenkninger fra Norges Banks side. På rentemøtet i desember er det åpenbart rom for en rentesenkning på 1,0 prosentpoeng, eller mer. Det andre virkemidlet er skattelettelser. 

Intet av dette vil skje med det nærmeste. Finansbyråkratiet, inkludert Norges Bank, er en grå masse med stor treghet (inertia), det tar tid å vende både kurs og hastighet. Når det gjelder den rødgrønne regjeringen er skattelettelse et fy-ord som gir noe i retning av allergiske reaksjoner. 

Når slike virkemidler likevel blir tatt i bruk, vil mye unødig tid være forspilt. Krisen i realøkonomien vil ha nådd en mye dypere bunn enn det som strengt tatt hadde vært nødvendig.          

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hovedindeksen hadde ved stengetid på børsen i går falt 64 % fra toppnoteringen på over 520 i mai. Skal den videre ned?

Meglere og analytikere har i hele høst anbefalt KJØP med argumentet om at NÅ er bunnen nådd, mens børsen i en usedvanlig humpete ferd har fortsatt nedturen.

Det er ikke umulig, ei heller usannsynlig at hovedindeksen skal ned i 160 eller sogar 150 eller 140 litt ut på vårparten. Hittil har børsutviklingen vært sterkt preget av finanskrisen, man har bare i begrenset grad vært opptatt av rene realøkonomiske forhold.

Omfanget av krisen i realøkonomien er vanskelig å fastslå. Men det vi vet er ja, det vil bli flere konkurser, ja, det vil bli økende arbeidsledighet (kanskje opp mot 4 % i slutten av 2009), ja, det vil bli redusert etterspørsel av varer og tjenester og ja, oljeprisen vil sannsynligvis holde seg lav (antagelig varierende mellom 60 og 40 usd pr. fat). Alt dette med et finansmarked med redusert lånekapasitet (eller vilje) til bedrifter, prosjekter og nyinvesteringer.

Selv ser jeg ingen nyheter eller makrotall, hverken nasjonalt eller internasjonalt, som skulle gi grunn til optimisme på kort sikt. Nedturen utover våren 2009 blir adskillig verre og dypere enn det våre myndigheter forestiller seg (eller ønsker å innrømme). Det må bli adskillig verre før det blir bedre.

Går det da an å tjene penger på børsen i disse dager? Ja, ubetinget, men det blir å betrakte som en risikosport. Børsen er for tiden så volatil, med tildels kraftige utslag både opp og ned, at det er meget mulig å hente inn kortsiktige gevinster på enkeltaksjer. Det finnes day-tradere som tjener bra i disse dager. Men som god day-trader med suksess, skal man være kunnskapsrik, ha en god del teft, ikke så lite flaks samt kunne være som haren, nemlig lett på fot. Samtidig bør man tåle å ta et tap, og ha evnen til sove godt om natten.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er på tide at jeg igjen ytrer noen meninger, etter et langt opphold. 

Anledningen er finanskrisen, og det faktum at all verdens meglere og –analytikere fortsatt ikke har tatt helt inn over seg de realøkonomiske realiteter som nå møter oss som en vegg de neste par årene. Tilbake i 2005/2006 var jeg en ganske ”ensom svale” der jeg til stadighet terpet på farene ved dagens økonomiske utvikling, mens markedene tilsynelatende fosset fremover til stadig nye høyder. Etter en tid må jeg ha fremstått som den siste gjenlevende pessimist, -surmaget, -en mørkemann som ikke evnet å se lyset som vi alle tilsynelatende kunne bade i. Jeg ga opp mitt lille korstog selv om jeg fortsatt var ganske sikker i min sak, jeg innså at jeg var helt i utakt med min egen tid, der mine meninger ikke sto til troende. 

Grunnen til dette ”korstoget” var makroøkonomisk forankret. Verden hadde, litt forenklet, hovedsakelig to sterke ”motorer”, – Kina som produsent og USA som forbruker. Vi hadde alle glede av Kinas fremvekst som gigantisk produsent av billige varer, noe som også ga Europa en lang etterlengtet periode med lav inflasjon. USAs forbruk, som da reprensenterte ca. 25% av verdensøkonomien, var en drivkraft som alle land med vekst kunne dra nytte av. Hovedproblemet var at forbruket i stor grad var lånefinansiert, den amerikanske driftsbalansen nådde fantasilignende underskudd, grovt forsterket av de enorme forsvarsutgiftene som skulle til for å opprettholde to kostbare kriger. 

Underskudd på drift er noe man kan leve med, -en periode, -så lenge finansieringen er i orden. Kina har lenge brukt betydelige deler av sitt driftsoverskudd til å akkumulere amerikanske statsobligasjoner – godt assistert av et villig internasjonalt bankvesen (ikke minst asiatiske banker), mens USA har fortsatt å bruke av lånefinsiert likviditet som en full sjømann. Analogt, for å trekke en liten sammeligning til mikroplanet, -et individ kan lenge leve godt på å ta opp stadige nye lån for å finansiere nytt forbruk og for å betjene gamle lån, men en dag stopper eller bremser det hele opp.  Analogien bærer bud om hva vi kan ha i vente. Nå skal ikke USA ha all skyld, skylden for et lånefinansiert overforbruk kan deles med svært mange land. 

Det farlige elementet i alt dette er eiendomsmarkedet, ikke minst den tilknytningen vi alle har til hus og hjem. Den virkelige ”motoren” i verdensøkonomien er tross alt den enkelte forbruker, -eller summen av alle forbrukere. Skremmes disse til handlingslammelse eller å spare i stedet for å forbruke, bremses alt, -produksjon reduseres, handel avtar, råvarepriser synker, kjøp av luksusgoder og nyinvesteringer utsettes og transport tvinges til en merkbar oppbremsing. Når også et overvurdert, i stor grad lånefinsiert eiendomsmarked opplever sterkt fallende priser og etterspørsel, har man en situasjon hvor den enkelte forbruker blir lettskremt. Legg til trusselen om økende arbeidsløshet og et dårlig fungerende kredittmarked har man et komplett bilde, som til forveksling ligner dagens situasjon. 

Finanskrisen i dag er mer å betrakte som en selvforskylt og meget ubehagelig forkjølelse, med tilstoppet nese og trange luftveier – som vi  alle håper snart vil rette seg. Det underliggende problemet er at det er vanskelig å se det komplette sykdomsbildet før om 3 – 6 måneder, når de realøkonomiske realiteter virkelig er over oss.  En stor del av forbrukerne er allerede skremt, ikke bare i USA, sykdommen har bredt seg til de fleste land.       

Det forunderlige er at størsteparten av verdens økonomer har villig unngått å se realitetene i øynene, det hele var ganske forutsigbart allerede for 2 – 3 år siden. Dagen realitet er at det vil bli ganske mye verre før det blir bedre.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sentralbanksjef Svein Gjedrem holdt igår kveld sin årstale og var, til ham å være, uvanlig åpen. På en rekke punkter utelot han sin sedvanlige samling av kryptiske orakelsvar, men var derimot usedvanlig klar i sin tale.

Det kommer neppe som en bombe på noen at renten skal opp, men det er ting som kan tyde på at renten vil stige raskere enn det man hittil har trodd. Gjedrem tror renten vil ligge på 1 prosentpoeng over dagens nivå på 3,75 prosent.

Det er allikevel fullt mulig at renten vil ligge på drøyt 5 prosent før den tid. Markedet vil ikke forbauses om styringsrenten vil bli hevet ved hvert hovedstyremøte denne våren og sogar kanskje også utover høsten.

Gjerdrem uttrykte også sin bekymring for prisingen i boligmarkedet, et marked som har vist prisoppgang i samfulle 15 år. "Boligmarkedet er preget av eufori", og det er neppe sannsynlig at markedet fortsatt kan tåle en gjennomsnittelig årlig boligprisvekst på 15 prosent, og en kredittvekst på 12 – 13 prosent.

Husholdningenes gjeld er nå på 2 ganger disponibel inntekt, -et høyt tall tatt i betraktning at  en hel rekke mennesker i landet er gjeldfrie, særlig eldre. Samtidig er sparingen i landet negativ. Kredittveksten har de siste årene vært urovekkende høy, med en økt andel boliger belånt til over 100 prosent av boligverdien.

Den høye gjeldsmassen i kombinasjon med økende renter vil med stor sannsynlighet gi seg utslag på boligmarkedet med et økende salgspress i tiden fremover. Ikke minst gjelder dette i første rekke folk som har kjøpt boliger og fritidseiendommer fra et rent investeringsmotiv. Renten blir for høy, kostnadene øker og folk vil ut og heller sikre gevinst eller begrense tap på et tidlig tidspunkt.

Man ser allerede nå at markedet for små leiligheter bremser opp. "Man finner ikke lenger idioter som bruker 2-3 millioner på relativt små leiligheter", sier megler Dag Frode Aasheim til DN. Likeledes , markedet for små leiligheter med lav inngangsverdi og stor fellesgjeld, er tilnærmet tørket inn i løpet av kort tid.

På kort sikt vil trolig markedet for fritidseiendommer bli sterkest berørt. Beregninger viser at godt over 100 milliarder er lånt for å plasseres i markedet for fritidsboliger. I mange tilfeller er det foretatt belåning med pant i eierens egen bolig. I tillegg, hyttemarkedet har også i stor grad vært preget av investorer som ser på kjøp av denne typen som ren investering, da ofte med høy belåningsgrad.

Det finnes de som allerede nå spår et prisras i hyttemarkedet. Høye renter i kombinasjon med usikre markedsutsikter gjør at folk vil ut. Som en direktør i Prognosesenteret sier det: "Folk med rent investeringsmotiv og liten personlig tilknytning til området, vil ha lavere terskel for å selge når renten blir høy". Og de kan lett få følge av flere, med den følge at det fort kan bli trangt i døren når alle vil ut på samme tid.

Nå vil ikke nødvendigvis stigende renter og fallende boligpriser representere et større problem for folk flest. Med fast jobb, sikker stilling, og med normal betjening av renter og avdrag, vil banken forholde seg rolig, nær sagt uansett boligverdi og gjeldsgrad. Det er først og fremst innen de såkalte "unødvendige" investeringene, som hytter, båter og dyre biler med høy belåningsgrad, at høye renter vil gi merkbart utslag - i første omgang - med en viss smitteeffekt over på boligverdier.

Gjedrem tillot seg, på sin egen tørre måte, å komme med et historisk eksempel på at boligverdiene hadde blitt redusert med 50 prosent. Så ille blir det neppe, men er det en ting vi med sikkerhet vet, så er det at trær vokser ikke inn i himmelen.

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det burde lenge ha vært klinkende klart for alle, også SV, at våre spesialstyrker på inntil 150 mann ikke har noen praktisk misjon å fylle i vaktholdet og beskyttelsen av Kabul, eller i undervisningen av kommende afghanske spesialstyrker, selv om Kabul skal være stasjoneringssted. Det bør også være like klinkende klart for de fleste at disse spesialstyrkene hele tiden har vært tiltenkt oppgaver i områder langt fra Kabul.

Skulle beskyttelse av Kabul vært hovedoppgaven, ville det ganske klart ha vært nødvendig å sende styrker f.eks. fra Telemark Bataljon, som pr. idag er tungt oppsatt med pansret motorisert materiell – her dreier det seg om beskyttelsesoppgaver i relativt flatt og åpent lende. Imidlertid er en betydelig del av Telemark Bataljon låst fast til en beredskapssituasjon for NRF – Natos hurtig-utrykningsstyrke. Det er hittil ikke aktuelt for Nato å benytte NRF i Afghanistan. En ting til, våre spesialstyrker på 150 mann er heller ikke uten videre særlig egnet til å ta på seg omfattende undervisningsoppgaver for kommende afghanske spesialstyrker. Dertil trengs et helt annet og veldefinert skole-/undervisningsopplegg.  

Våre spesialstyrker er imidlertid trent på helt andre oppgaver, nemlig mårettede oppdrag i små grupper, med stor overlevelsesevne,  i ulendt terreng og normalt utilgjengelige områder, hvor tungt rullende materiell ikke har noen misjon overhodet. Vi snakker om kampgrupper som ofte, eller kanskje helst, opererer til dels i det skjulte, uten noen særlig grad av støttefunksjoner. En slik styrke på totalt 150 mann vil helt utvilsomt kunne utgjøre et vitalt, og trolig hårdt tiltrengt  bidrag, ikke minst innen observasjon, til de kamphandlinger som nå på vårparten vil finne sted, kanskje ikke minst i sør, men også andre steder.

Det må være ganske åpenbart at det for Forsvarsledelsen og også i store deler av Regjeringen hele tiden har vært klart at spesialstyrken også skal kunne benyttes til det den er trent for, og det er ikke vaktoppgaver i Kabul. At man har forsøkt å legge et politisk tåketeppe over saken for å roe gemyttene blant motstandere  av styrkeoppbyggingen, er mer enn selsomt, dertil er sakskomplekset litt for gjennomsiktig. 

Komedien blir komplett når man leser følgende (i VG):

"SVs forbehold mot kriseoppdrag i sør, ble også lest med stor undring i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

NATO-talsmann James Appathurai sier at den norske regjeringen under NATO-toppmøtet i Riga i november sa ja til at norske styrker kan bli omplassert hvor som helst i Afghanistan i en krisesituasjon.

- Jeg er ganske sikker på at statsministeren husker og står ved det løftet han ga i Riga. Jeg vil minne om at vi er en allianse av 26 land, og solidaritet er et viktig prinsipp for oss, sier Appathurai, ifølge NTB".

Det som undrer mest, er hvem som lurer hvem. Eller hva i all verden har man hatt i tankene ved de uttallige og sprikende politiske signalene vi er blitt utsatt for i den senere tiden. For mange av oss har det lenge vært åpenbart at dette uvilkårlig måtte ende i en ganske kinkig politisk floke.

Det spennende nå er hva SV (og forsåvidt Regjeringen) vil gjøre i sakens anledning.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonas Gahr Støre informerte Stortinget idag tidlig om at Norge nå vil sende spesialstyrker til Afghanistan, inntil 150 mann, som skal delta i vaktholdet av Kabul og beskyttelse av president og myndigheter forøvrig. Soldatene skal ifølge SV ikke kunne benyttes i den offensive krigføringen sør i landet. Det er imidlertid noe som skurrer kraftig i denne historien.

Etter det man nå vet er det hovedsaklig mannskaper fra FSK (Forsvarets spesialkommando) og Hærens Jegerkommando som nå skal sendes. Det dreier seg om det best trente og skarpeste personellet Forsvaret har idag. Vi snakker om yrkessoldater som er spesielt trent på skarpe, vel definerte oppdrag, gjerne i relativt små grupper, ofte bak fiendens linjer. Samtlige ganger deler av disse styrkene offisielt har vært i Afghanistan, ved fire anledninger, har de vunnet meget stor respekt fra andre allierte styrker for sin effektivitet og profesjonalitet.

Disse soldatene er sikkert profesjonelle nok til også å tjenestegjøre på en utmerket måte i stasjonært vakthold og patruljering i et bymiljø som Kabul, men det er ikke det de er trent og utstyrt for. Det hele fortoner seg som noe absurd å benytte spesialstyrkene til slike oppdrag, -oppdrag som utvilsomt er bedre ivaretatt av tyngre motoriserte landstyrker. 

Medmindre det da kan oppstå situasjoner der deres spesialkunnskaper og trening kommer til sin rett. Man skal vel ikke bli særlig forbauset om det nå under vår-offensiven oppstår omstendigheter hvor det blir tvingende nødvendig å benytte disse styrkene for å assistere allierte tropper, og da langt fra Kabul – kanskje også i sør.

Ingen burde bli forbauset om så skjer, -det er tilnærmet forutsigbart.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende